The Coastal Defence of Copenhagen

On an artificial island outside Dragør town is Dragør Fort, as part of Copenhagen’s Fortifications from the years around the 1880 to 1920.
Last time I was here, the sun shone and the sea glittered at every little ripple. The yellow houses with red tiled roofs stood in a wonderful contrast against the blue sky on this glorious summer day.
I was so interested in the many sights in the harbor, and had no time to take a closer look at Dragør Fort. But today it’s different, today the fort is my goal.

It’s bitterly cold, with a fresh breeze from the south, but the view is unique here on the top of Dragør Fort. Øresund Bridge is looming sharp against the blue sky and a large container ship looks as if it will topple down into the gap behind the horizon line.

Turning my back at the sea I have the opportunity to admire Dragør town 400 meters away on the mainland, and the houses lights up the landscape with the beautiful yellow masons and red tile roofs.

“Most of the fortifications were built between 1885 and 1894 in response to Denmark’s crushing defeat to Germany in 1864. During the first World War fortifications were manned by almost 50,000 soldiers. But when the war was over, the technological developments had outpaced the fortifications and the great defense ring was abolished as defense. “1. befaestningen.dk

Did you became curious about The Fortifications of Copenhagen? If so you will be able to read more about on this site: vestvolden.info

På en kunstig ø uden for Dragør by ligger Dragør Fortet, som en del af Københavns befæstning fra årene omkring 1880 til 1920.

Sidste gang jeg var her skinnede solen, og havet blinkede ved hver en lille krusning. De gule huse med de røde tegltage stod i en vidunderlig kontrast mod den azurblå himmel på den dejlige sommerdag. Jeg var optaget af de mange synsindtryk i havnen, og havde ikke tid til Dragør Fortet, men i dag er det anderledes, i dag er fortet mit mål.

Det er bidende koldt, med en frisk kuling fra syd, men udsigten er enestående her oppe på toppen af Dragør Fortet. Øresundsbroen aftegner sig skarpt mod den blå himmel, og store containerskibe ser ud, som om de vil vælte ned i gabet bag horisontlinjen. Vender jeg ryggen til havet ligger Dragør by 400 meter inde på fastlandet, og lyser i landskabet med med de smukke gule og røde farver.

Er I blevet nysgerrige kan I læse mere om fortets opgaver på Københavns Befæstning og Dragør Fortet

“Hovedparten af Befæstningen blev opført mellem 1885 og 1894, som reaktion på Danmarks sviende nederlag til Tyskland i 1864. Under 1. Verdenskrig var Befæstningen bemandet med næsten 50.000 soldater. Men da krigen var slut, havde den teknologiske udvikling overhalet Befæstningen, og den store forsvarsring blev nedlagt som forsvarsværk.” 1. befaestningen.dk

The Tombs and The Sunken Roads

There is a network of ancient roads on Zealand from Lejre via Roskilde and Furesø Municipality up to Elsinore. It is along these sunken roads that one might find 5,000 year old dolmens from the Neolithic.
Here is a rarity: One of the few known well preserved and exposed dolmens is with all four tombs. A total area of the elongated measuring 25x8x1 meters. There are a total of 30 border stones. All four chambers are quite large – between 1.6 and 2.10 meters long.

DSC01038 (2)
Dronningedyssen
DSC01030 (2)
Dronningedyssen
DSC01040 (2)
Ved Dronningedyssen

Jeg har før skrevet om Bondestenalderens hulveje fra Lejre gennem Roskilde og videre op mod Helsingør og Nordkysten. I kan se mit indlæg her fra Det Største Forsvarstårn i Nordeuropa

“Firkammerdyssen eller Dronningedyssen med reference til Kongedyssen også kaldet Dæmpegårdsdyssen.
Et stykke længere oppe ad oldtidsvejen ved Avlskarlevold ligger øst for stien en imponerende langdysse med velbevarede randsten. Dyssen har fire kamre, det nordligste og ældste kammer ligger på langs med dyssen, de andre tre på tværs. Det største kammer, som er restaureret, har en stor dæksten, som er flækket, og en lille gang. Et af kamrene er blevet fyldt op med jord, og det sydligste kammer mangler sin dæksten, men har velbevarede bæresten og spor efter en indgang.” ¹. Oldtidsstier.dk

________________________

Seværdigheder i Tokkekøb Hegn

Oldtidsstier i Tokkekøb Hegn

When Ducks Are Smiling

Do you ever wonder how your day will be?
I’m confident when ducks are smiling.

Stopping By Woods On A Snowy Evening

Whose woods these are I think I know.
His house is in the village, though;
He will not see me stopping here
To watch his woods fill up with snow.

My little horse must think it queer
To stop without a farmhouse near
Between the woods and frozen lake
The darkest evening of the year.

He gives his harness bells a shake
To ask if there is some mistake.
The only other sound’s the sweep
Of easy wind and downy flake.

The woods are lovely, dark, and deep,
But I have promises to keep,
And miles to go before I sleep,
And miles to go before I sleep.

Poem by Robert Frost

Woods In Winter

Where, twisted round the barren oak,
The summer vine in beauty clung,
And summer winds the stillness broke,
The crystal icicle is hung.

Where, from their frozen urns, mute springs
Pour out the river’s gradual tide,
Shrilly the skater’s iron rings,
And voices fill the woodland side.

Alas! how changed from the fair scene,
When birds sang out their mellow lay,
And winds were soft, and woods were green,
And the song ceased not with the day!

But still wild music is abroad,
Pale, desert woods! within your crowd;
And gathering winds, in hoarse accord,
Amid the vocal reeds pipe loud.

Chill airs and wintry winds! my ear
Has grown familiar with your song;
I hear it in the opening year,
I listen, and it cheers me long.

Henry Wadsworth Longfellow, from: Woods In Winter

Winter Wonderland

There are strange and mysterious sounds
When the winds of winter blow,
The long nights are crystal clear and cold,
And the fields and meadows are covered with snow.
The stars are frosty against the sky,
And the wind’s whistle is shrill,
As the snow blows against the house
And drifts against the hill.
Yet, I like to see during the winter
A white carpet on the ground,
To plod aimlessly in the deep snow,
where deer tracks abound.
I like to feel the stillness
Of a crisp winter’s night,
Watching a full moon rise over the horizon,
Exposing a winter wonderland beautiful and bright.
Joseph T. Renaldi

DSC09789

Der er ingenting i verden så stille som sne.

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt
på de stemmer, som for højlydt taler.
Der er ingenting i verden af en renhed som sne,
svanedun fra himlens hvide vinger.
På din hånd et fnug
er som tåredug.
Hvide tanker tyst i dans sig svinger.
Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.
Tys, du lytter, til det tavse klinger.
O, så fin en klang,
sølverklokkesang
inderst inde i dit hjerte ringer.
– Helge Rode

A Belt Excavator and the JCB Song

I was heading towards the lake today. There are road works in many places, and as I passed a belt excavator it reminded me of this song; The JCB Song.
Have you ever passed a construction site with a five-year old child. They are able to stand there for hours checking every little detail.

Today wasn’t a day for standing still. The cold weather is here to stay for awhile.
I met a man at the lake. It is very refreshing, he greeted me. Fie! What a cold, and I forgot my hat.
Remember your Beanie or your hat! Your head emit a lot of heat – in fact, up to 75% of your body heat.

Happy Walk ❤

____________________________________

Frozen lake - Lyngby SøJeg var på vej mod Lyngby Sø i dag. Der er vejarbejde mange steder, og da jeg passerede en gravemaskine, mindede den mig om denne sang; The JCB Song. Har du nogensinde passeret en byggeplads med et fem år gammelt barn? De er i stand til at stå der i timevis, og ingen detalje er for lille.

I dag var ikke en dag at stå stille. Det kolde vejr er kommet for at blive i et stykke tid. Jeg mødte en mand ved søen. “Det er meget friskt i dag, men fy! Hvor er det koldt, og jeg glemt min hat”.
Husk din Beanie eller din kasket! Dit hoved udsender en masse varme – faktisk op til 75% af din kropsvarme.

God tur ❤

Yosemite Nature Notes – Winter Moments

“As long as I live, I’ll hear waterfalls and birds and winds sing. I’ll interpret the rocks, learn the language of flood, storm, and the avalanche. I’ll acquaint myself with the glaciers and wild gardens, and get as near the heart of the world as I can”.”
John Muir

My Rescuer was a Ghost

I’ve told this story before but today it recurs on my blog once more.
A friend in Ireland told me to take care if I was going out in the storm this morning. But it’s only a moderate gale at the moment and it was on such a day we went for a walk on Samso, a tiny island in the middle of Denmark:

I thought of the last time I was here. The sun was shining, we laughed, told stories and had no problems passing the narrowest place on the reef.
But now, now it is different. It is an early November morning, and it’s freezing cold with a gale coming in from the stormy sea.
We are heading home after a night out on the reef. We are weary and cold. The storm, which meteorologists cancelled, came in after all during the night. I am not terrified, but the experience is frightening because the elements are raging on us.
We are in a hurry. The tide is coming in and it might be difficult to pass the narrow piece of land.
Finally, we reach the place called ‘Draget’. It starts to rain, and the prickly feeling in my face tells me that hail is mixed with rain. Strong winds cause us to lose balance on the stony ground. I have feared this moment but we dare not wait for low tide of fear of getting hypothermia.
I feel uncomfortable now that I can see big choppy waves over the crossing place.
The water will reach far up the legs. I get an eerie sight before me, like a flashback. A man is struggling in the water to save himself. I push the sight away.
Now it is important that we stay focused.
My friend goes first, he is about to lose his footing, the waves crash around his waist. We are much too late to avoid the tide.
Now it’s my turn. I walk out in the sea and I can feel stones and holes in the seabed. The water is ice-cold, and my breathing becomes paralysed by the shock of the cold. One moment of distraction gives a gust the chance to topple me over in the waves. I get my head under water, and the only thing I think about is not to panic, while I feel the current carry me away from land.

The next sight that greets me are two horses coming towards me. On one of the horses is a big man in oilskins. He throws a rope at me with a bottom loop. A new wave washes over me, and everything disappears in a seething sea. I swallow large mouthfuls of seawater, but finally managed to breathe.
Pull the rope down on you, the man shouts through the storm and the roaring sea. I managed after several unsuccessful attempts, because my fingers are stiff with cold.
Hold on to the rope, he shouts, as he pulls me towards the shore and safety. My friend is standing on the shore, he helps me with dry clothes and wraps me in a blanket. My rescuer nods approvingly, and begins to ride away with his two horses. Wait! What’s your name? He turns around, laughing and then he shouts, my name is Soren.
Thank you, Soren! He waves and in a glimpse he disappears in a sea spray.

We look at each other, shocked and relieved at the same time. It is hard to understand our luck. Where did he come from, Soren? How could he know that I needed him desperately, and why did he disappeared so quickly.
We walk the last kilometres of the reef and reach the car.
After a rest we drive back to our Bed and Breakfast in Nordby. When we pass the pond, we cannot believe that we have only been away for a day. I’m still in shock after the incidents on the reef.
We order breakfast with our hostess and tell our story.
She is appalled at our accident and asks to my rescuer. What did you say his name was? Soren, we only got his first name.
It’s a mystery who he might be, and she wonder about how he could be there when we so desperately needed him.

On our way home to where we live, we took a stroll in the town, Grenaa. As we pass the Market Square, I perceive a glimpse of a drowning man, the same vision I got on the reef.
I look around, and the image of the drowning man disappears quickly, but it is eerily lifelike.
My gaze wanders to a statue, and my legs almost fail me.
There he stands, my rescuer, Soren Kanne, died in 1860, drowned in a stream when he took the wrong way in the dark.
___________________________________________

This a real Tall Tale. However, I have been on the northernmost point of Besser Reef, and I have even rowed to the cemetery on the tiny island, Kyholm.
I have also been too late and had to wade the crossing, but in good weather.
One spring we had scheduled the trip to the northern point of Besser Reef, but as we stood at the narrow forager we reconsidered our choice. The current was strong and the water deeper than I liked.
Previously drowning accidents occurred here, according to the Nature School on Samsoe and to Le Drake.

I would like to have met Soren Kanne who was known as a lively and likeable man.

Soren Kanne has made his name known by a heroic feat. When a ship from Hornbæk stranded outside of Hessel and the Captain Ole Jensen Jyde couldn’t save himself, Søren Kanne swam, despite the raging storm with his horses out to the ship and brought him safely to land. This incident occurred 02.16.1835.

Jeg tænker på sidste gang, jeg var her. Solen skinnede, vi grinede, fortalte historier og havde ingen problemer med at passere Draget, selvom strømmen hev og trak i os.
Men nu, nu er det anderledes. Det er tidlig morgen, det er November, det er isnende koldt, og det stormer.
Vi er på vej tilbage til bilen, efter at have overnattet ude på revet. Vi er forfrosne og trætte. Stormen, som meteorologerne aflyste, kom alligevel i løbet af natten. Jeg er ikke bange, men oplevelsen er voldsom, fordi elementerne raser om os.
Alt det ekstra tøj vi havde med, har vi taget på. Natten har vi klaret ved at rulle os ind i vores vindtelt og tarp, og ligge os tæt sammen for at holde varmen. Nu går vi ad den besværlige vej tilbage til Draget. Rullestenene er svære at gå i, fordi vi er trætte og forfrosne, og fordi vi skal skynde os, inden vandet igen begynder at stige.
Endelig når vi Draget. Det er begyndt at regne, og den stikkende følelse i ansigtet fortæller mig, at det også hagler. Kraftige vindstød får os til at miste balancen i det usikre underlag. Jeg har frygtet det her sted. Men vi tør ikke vente på, at det bliver lavvande af frygt for at få hypotermi.
Det er med stort ubehag, jeg kan skimte, hvordan havet står i krappe bølger henover revet. Helt tæt på ser vi strømmen drive rask igennem revet. Vandet vil gå os langt op ad benene.
Jeg får et uhyggeligt syn, ligesom et flashback. En mand kæmper i vandet for at redde sig selv. Jeg skubber synet væk. Det er nu, vi skal over, og det gælder om at bevare fokus. Min ven går først over, han er lige ved at miste fodfæstet, bølgerne slår op omkring livet på ham. Vi er alt for sent på færde til at undgå tidevandet.
Nu er det min tur. Jeg går ud i vandet, og mærker sten og huller på havbunden. Vandet er iskoldt, og mit åndedræt bliver lammet af chokket fra kulden. Et øjebliks uopmærksomhed giver et vindstød chancen for at vælte mig omkuld. Jeg får hovedet under vand, og det eneste jeg tænker på er, ikke at gå i panik, mens jeg mærker strømmen bære mig væk fra land.
Det næste syn der møder mig, da jeg får hovedet over vandet, er to heste der kommer galoperende, svømmende imod mig. På én af hestene sidder en stor mand i olietøj med en sydvest på hovedet. Han kaster et reb ud til mig med en bunden løkke. En ny bølge slår ind over mig, og alt forsvinder i et sydende hav. Jeg sluger vand, men kommer op i den næste bølgedal.
Træk tovet ned over dig, råber han gennem stormens og havets brølen. Det lykkes mig efter flere forgæves forsøg, da fingrene er stive af kulde.
Hold godt fast i rebet, råber han, og trækker mig ind mod land og sikkerhed. Min ven står parat inde på land, han får det våde tøj at mig, og hyller mig ind i hans uldtrøje og et tæppe bliver viklet rundt om mig.
Min redningsmand nikker bifaldende, og begynder at ride væk med hans to heste. Vent! råber jeg, hvad hedder du? Han vender sig om, griner og råber, Søren. Tak Søren! Når jeg at råbe, inden han forsvinder væk i et skumsprøjt, og væk er han.

Vi kigger på hinanden, chokerede og lettede på samme tid. Det er næsten ikke til at forstå vores held. Hvor kom han fra, Søren? Hvordan kunne han vide, at jeg havde så hårdt brug for ham, og hvorfor forsvandt han så hurtigt.
Vi går den sidste kilometer, ad revet og når frem til vores bil. Her finder vi tørre uldtæpper og lunken te.
Efter en god pause kører vi hjem til Nordby til vores Bed and Breakfast pension. Da vi kører forbi gadekæret, kan vi næsten ikke tro, at vi kun har været væk et døgn. Jeg er stadigvæk lidt i chok efter mødet med Draget på Besser Rev.
Vi får morgenmad af vores værtinde, og fortæller vores historie.
Hun er rystet over vores uheld, og spørger til min redningsmand. Hvad siger I, han hedder? Søren, vi fik kun hans fornavn. Det er da en gåde, hvem han kan være, og hun undrer sig også over, hvordan han kunne være på pletten, da vi havde så hårdt brug for ham.
Der går nogle dage, med vandreture i Nordby bakker, men vi kan ikke glemme det dramastiske øjeblik på Draget.

På vejen hjem fra ferien går vi en tur igennem Grenå by. Det er, da vi går over torvet, at jeg i et glimt får et syn af en druknende mand, det samme syn jeg fik på Besser Rev. Jeg ser mig omkring, og billedet af den druknende mand forsvinder hurtigt, men er uhyggeligt livagtigt.
Mit blik strejfer statuen, og mine ben svigter mig næsten.
Der står han, min redningsmand, Søren Kanne, død i 1860, druknet i Grenå-åen, da han gik forkert i mørket.

Søren Kanne har gjort sit navn kendt ved en heltemodig bedrift. Da et skib fra Hornbæk strandede ud for Hessel og skipperen Ole Jensen Jyde ikke ved egen hjælp kunne redde sig, svømmede Søren Kanne, 16.2.1835, trods forrygende storm med sine heste ud til skibet og bragte ham frelst i land.

I kan læse mere om Søren Mikkelsen Kanne her.

Efterskrift:
Som jeg hentyder i overskriften, er det her en rigtig røverhistorie. Jeg har dog været på nordspidsen af Besser Rev, jeg har endda roet over til kirkegården på Kyholm, og jeg har været forsinket og måttet vade Draget, men i godt vejr.
Et forår havde vi planlagt tur til nordspidsen af Besser Rev, men da vi stod ved Draget, ombestemte vi os. Strømmen var stærk og vandet dybere, end jeg brød mig om.
Der er tidligere forekommet drukneulykker her, ifølge Naturskolen på Samsø og LeDrake

Jeg har desværre ikke mødt Søren Kanne 🙂 der var kendt, som en livlig og sympatisk mand, men det kommer jeg nok til en dag, men det haster ikke 🙂